I sommervarmen, helt uten matlyst, tenkte jeg at jeg skulle dele et matminne med dere. Når jeg er ute og reiser syntes jeg at maten ofte er med på å gjøre minnene sterke og opplevelsene bedre. Noen ganger er maten fantastisk, mens andre ganger er maten sånn passe eller direkte dårlig. Og noen ganger gjør det ikke noe om den er dårlig. Dette tror jeg, kvalitetsmessig er den kjipeste frokosten jeg har spist, men omgivelsene var så vakre og inntrykkene ellers var så overveldene, at dette er en av de beste frokostene jeg noensinne har blitt servert.
Stedet er vestenden av Sahara, utenfor byen Zagora i Marokko. Jeg reiste alene i Marokko og hadde sovet i telt sammen med noen tuareger som drev guiding i ørkenen. Jeg sov nesten ingenting den natten. Hovedsaklig på grunn av kulda, men også fordi jeg syntes det hele var så fantastisk. Jeg hadde drømt om å få oppleve ørkenen helt siden jeg så den filmen Lawrence of Arabia første gang.
Frokosten bestod av tørt brød (ikke engang med på bildet), bitter og kruttsterk te, beskt smør, vond honning og melk med snerk. Men med denne utsikten fra teltåpningen var det som sagt en helt fantastisk frokost.
