Aprikossyltetøy med pinjekjerner og safran

1 kg aprikos, delt, uten sten

2 dl vann

200 gram demerarasukker

1 vaniljestang

2 kanelstenger

1 dl pinjekjerner, ristet

en klype safran, knust til fint pulver

2 ss certo syltepulver

Ha aprikosene i en kjele med vann, kanelstenger og vaniljestang.  kok opp og la aprikosene koke i 10 minutter. Ta opp vaniljestangen, del den og skrap ut vaniljefrøene og ha frøene tilbake i kjelen. Tilsett sukker, certo, pinjekjerner, kanelstenger og safran, la det koke videre i 2 minutter. Ha syltetøyet på sterile glass.

Kylling- og parmesannuggets

(2 personer)

300 gram kyllingfilet, i biter

2 egg, pisket lett

4 ss revet parmesan

6 ss brødrasp (helst japansk panko)

salt & pepper

olje til steking (raps, solsikke eller druekjerne)

Basilikumdip

1 beger crème fraîche

1 god neve basilikum, finhakket

1 fedd hvitløk, finhakket

litt sitronsaft

salt & pepper

Bland ingrediensen til dippen, og sett den kaldt til du skal servere maten. Ha egg i en dyp tallerken og brødrasp, parmesan, salt og pepper i en annen. Dypp kyllingbitene i egg før du dekker dem helt med brødrasp. Gjør alle bitene ferdige før du starter stekingen. Stek bitene i olje, i en panne med høy temperatur. Legg bitene på litt matpapir før servering, så litt av fettet trekkes ut. Server med basilikumdipp.

Clafoutis med balsamicobakte jordbær

Jeg vet at jeg egentlig skal fortelle dere om maten jeg spise, men det skader jo aldri med litt historie først. Quality Hotel 33 holder hus i et bygg som tidligere var en del av Standard Telefon og Kabelfabrik A/S. Fabrikken var i sin tid en av Oslos største industriarbeidsplassen og i 1972 arbeidet omkring 4000 mennesker der. Så mange jobbet der, at Oslos bussrute 25, ble spesielt satt opp for å frakte arbeidere til og fra fabrikken.

Bygget er tegnet av arkitekt Erling Viksjø (som også står bak bl.a. Høyblokka og Y-blokka i Regjeringskvartalet, Tromsøbrua og Bergen rådhus) Bygget stod ferdig i 1968 og jeg skal love deg at 60-tallet slår i mot deg i det du kommer inn i resepsjonen på hotellet. Men på en kul måte, det er et fantastisk flott, og en kul resepsjon. Bygget fikk kulturarvprisen Olavsrosa tidligere i år, som en påskjønnelse for hvordan man har klart å bevare det opprinnelige i den enorme transformasjonsprosessen som har skjedd da bygget gikk fra å være fabrikk til å bli hotell.

Jeg håper du fortsatt henger med – nå kommer vi nemlig til maten.

Opp i toppetasjen bar det med meg – opp til en fantastisk utsikt over byen og en gjemt perle litt ute i huttiheita. Stedet har à la carte-meny, men det føltes mer spennende å teste ut kokkens meny, 6-retter til 535,- med tilhørende vinmeny.

Jeg startet med et glass prosecco, mens jeg fikk litt snacks til; asiatiske rekechips med dip til. Et snev av skepsis for gjennom meg, for det hele virket altfor enkelt. Ferdigkjøpte rekechips? Men det var ingen grunn til å fyre seg opp, for etter den første smakebiten gikk det nemlig bare oppover. En liten smakebit til, før første rett, en blåskjell- og safrancappucino, deilig og godt balansert, uten av safranen tok overhånd.

Deretter gikk det slik:

• Lettrøkt andebryst på pumpernickel, med stekte epler
• Ceviche av kamskjell, med salat av koriander, chili, wakamealger og syltet ingefær
• Smørstekt hellebarn, kremet risoni, sukkererter og fenikkel
• Så – for å hvile litt – sorbet av pasjonsfrukt og sort pepper
• Helstekt indrefilet av okse, sprøstekt kalvebrissel, sautert sopp, grønne bønner, fersk mais, potetpuré og rødvinssky
• Ostetallerken med Gruyere, Valencay, Epoisses, Munkeby og Kraftkar. Servert med ølposjerte pærer, drue- og pasjonsfruktkompott og nøtteknekkebrød
• Sitronterte med bringebærsorbet og salte lakrisflan

Alt var godt, men hellebarnet, men et fantastisk følge av kremet risoni, var kveldens vinner for min del. Himmelsk var det. Jeg lot meg overraske over gode smaker og deilig mat gjennom hele kvelden. Med unntak av et lite feilskjær med vinvalget til osten, en Riesling Spätlese, som ikke helt klarte å matche osten, så var vinvalgene gode. Og service var upåklagelig, og jeg som har det med å spørre ut både kelnere og kokker, fikk svar på alt jeg lurte på. Med en fantastisk østerrisk eiswein til dessert så var kvelden for min del fullkommen. Så er du på de traktene, eller har lyst til å prøve deg på en sted du ikke har vært, prøv deg på toppen av Hotel 33. Deilig mat og fantastisk utsikt. Og møter du en restauranttralle på vei ut til taxien, gjør som meg, be på dine knær og få med deg noen lakrisflan som nattmat.

Utsikten fra restuaranten, tatt med iPhone (og snev av promille)

Salmasalat

(2 personer)

300 gram salmalaks, i skiver

2 gulrøtter, i lange tynne strimler

1/2 agurk, skrellet, utkjernet, i lange tynne strimler

6 reddiker, i tynne skiver

1 avokado, i skiver

1 fennikel, i tynne skiver

en god neve (eller to) med alfalfaspirer

Dressing

4 ss limesaft

2 ss fiskesaus

2 ss søt chillisaus

1 ss østersaus

1 ss soysaus

1 klype revet ingefær

½ rød chili, i små biter

Her er det ikke noe hokus hokus. Alle ingrediensene til salaten blandes sammen for seg – og alle ingrediensene til dressingen blandes sammen. Bruk gjerne en mandolin til å få ordentlig tynne skiver av reddik og fennikelen. Ha litt av dressingen over salaten – og server resten i en skål ved siden av, så kan du styre styrken på salaten bedre.

Jeg var så heldig at jeg fikk møte de to sjarmørene da de besøkte Oslo i forbindelse med lanseringen av boken, To grådige italienere, for et par måneder siden. Contaldo (fra Amalfi-kysten) er et kjent fjes fra en rekke Jamie Oliver-program og han har vært Olivers læremester når det gjelder italiensk mat. Carluccio (fra Piemonte) har vært min store sopphelt helt siden jeg kjøpte hans fantastiske bok, Complete Mushroom Book: The Quite Hunt, for flere år siden. Soppboken er jeg så glad i at jeg var faktisk litt skjelven da jeg skulle treffe mannen bak boken, men Carluccio var ikke spesielt skremmende, så det hele gikk overraskende fint.

Boken To grådige italienere, består stort sett av veldig ukompliserte oppskrifter, men alt jeg har laget så langt, har vært veldig smakfullt. Oppskriftene er svært enkle å forholde seg til, som italiensk mat stort sett er. Det er lite dill og kompliserte triks, det du stort sett trenger er tid og gode råvarer.  Har du store mengder italienske kokebøker i hyllene allerede, så er jeg ikke helt sikker på at du trenger denne boken, men jeg syntes at det med sine små historier, fakta og humor, er verd pengene (selv om det begynner å bli tosiftet i min hylle med italienske kokebøker). Og jeg vil tro at, selv om du tror du har alle de italienske kokebøkene du trenger, så vil disse to karene friste deg så mye med alle rettene når TV-serien Two Greedy Italians dukker opp på NRK om ikke så lenge, at du må kjøpe boken likevel. Så du kan likegodt overgi deg med en gang – og kose deg med oppskriftene i sommer.

Ristede squashruller

Involtini de zucchini

2-3 store squash, i 5 mm. skiver, skåret på langs

100 gram gorgonzola, i biter

6 soltørkede tomater i olje, skåret i strimler

salt

basilikumblader

Marinade:

4 ss olivenolje

1 stort fedd hvitløk

pepper, nykvernet

Sett stekeovnen på 180 grader. Skjær squashen i skiver på langs. Legg skivene på et stekebrett og dryss godt med salt over – og la skivene trekke i 40 minutter. Tørk så av skivene med et kjøkkenhåndkle. Legg squashskivene på et oljet stekbrett. Pensle dem med halvparten av marinaden og stek dem i 10—15 minutter, til de begynner å bli gylne i kantene. Snu dem og ha på resten av marinaden. Sett dem tilbake i ovnen og stek dem i noen minutter til. La skivene avkjøles.

Legg litt gorgonzola, noen strimler tørket tomat og noen basilikumblader inni hver skive og rull sammen. Fest evt. et basilikumsblad med en cocktailpinne på hver rull.

Oppskriften er gjengitt med tillatelse fra Aschehoug forlag

Jeg ante ugler i mosen da jeg låste meg inn på hotellrommet mitt i Santa Cruz 2. mai. På sengen lå nemlig kveldens antrekk, levert av snille folk på rådhuset. Brunt, tykt skjørt, lysegul blondebluse med høy hals og puffermer, i tillegg til et sirlig strøket blondeforkle og stråhatt! Jeg skjønte at det var ingen vei tilbake, det var bare å ta på seg det fiffige antrekket. Det skal sier at jeg ikke var den eneste som følte jeg litt dumt i kveldens antrekk, det var mye latter i reisefølget da vi møtes i hotellresepsjonen, det ene antrekket mer morsomt enn det andre. Men, ut i byen bar det med oss, og jeg skal love at jeg fort hadde glemt hvordan jeg så ut, for alle andre så ut som oss.

I Santa Cruz de Tenerife er det full fest i flere dager i mai – og vi skulle få være med på et dobbelfeiring. Man feirer både Fiesta de las Cruces og at byen Santa Cruz ble dannet 3.mai 1494. Og vi skulle få være med på Baile de Magos, den store gatefesten i Santa Cruz. Da stenges deler av byen av, alle som vil komme inn må ha på seg tradisjonelle kostymer og så det det langbord, sang, dans, vin og mat til langt på natt. I det vi kom til de festpyntede gatene, så var det satt opp sperringer, slik at kun de som hadde kostymer fikk være med på festen.* Det var fantastisk å komme ned i hovedgaten, langbord på langbord var dekket med hjemmelaget mat, vin og øl. Det var stor scene med livemusikk, og rundt i gatene var det små og store grupper med folk som sang og spilte. Overalt hvor jeg tok et bilde fikk jeg tilbud om å smake på maten, og stadig vekk dukket det opp nye vinglass i hånden min.

Dagen etter festen i Santa Cruz, bar det videre til landsbyen Los Realejos Alto, som kan skilte med Europas største fyrverkeri, når den årlige ”fyrverkerikrigen” utkjempes.  Opprinnelig lå det nemlig to fyrverkerifabrikker i landbyen, en i gaten Calle del Sol og et i Calle del Medio. Historisk så gikk også de sosioøkonomiske skillene mellom de to gatene, så kampen om å ha den beste fabrikken, var også et kamp mellom rike og fattige. De sosiale skillene i landsbyen er ikke så tydelige i dag, men man har oppretthold et historisk, men også delvis humoristisk hat mellom de to gatene.

I 23-tiden begynte landsbyen å røre på seg. Kirkeklokkene begynte å ringe, og ut av kirken kom landsbyens befolkning, bærene på kirkens sølvkors. Med korps og opptog ble korset båret gjennom landsbyen og opp til den ene høyden. Deretter var det klart for det mest spektakulære fyrverkerishowet jeg noen sinne har sett. Kinesiske pyroteknikere kan bare gå og legge seg.

I 45 minutter fikk den ene gaten vise frem sitt fyrverkeri, før kirkens kors igjen skulle ut i prosesjon. Turen gikk igjen gjennom landsbyen, men nå til den andre siden av landsbyen. Så var det klart for at den andre gaten kunne vise frem sitt fyrverkeri. Og de hadde også 45 minutter til å vise seg frem. Og hvor var jeg? Jo, på et hustak midt mellom de to konkurrerende gatene, med fantastisk utsikt til det hele.  Mens de to gatene viste frem sitt fyrverkeri kunne man også høre hvordan det historiske hatet mellom de to gatene fortoner seg i dag. Hver gang det var litt stille mellom smellene, så ropte innbyggerne skjellsord til hverandre (dog med et smil om munnen).  På hvert eneste hustak stor det folk som ropte og skrek skjellsord over på den andre siden. Mest på tull, men flere bekreftet at det fortsatt lå noe gammelt hat og ulmet under overflaten. En ting var i alle fall sikkert, samme hvor flott man måtte syntes at ”fiendens” fyrverkeri var, så skulle man ikke gi uttrykk for det. Det var en fantastisk opplevelse, selv om hørselen var noen svekket i dagene etter den store krigen.

Hvis du noen gang skal reise til Tenerife i begynnelsen av mai, spør på hotellet, eller sjekk sidene til turistkontoret på Tenerife, for å finne ut hvor det er maifester. Bor du i de store turistresortene på sørsiden, så er det virkelig verd å ta turen til nordsiden – og bli med på festen. Enten du vil bli med på gatefest eller fyrverkeri. Det er gode bussforbindelser mellom nord og sør, og det er uproblematisk å leie bil selv og kjøre opp til Santa Cruz.

*Jeg har fått beskjed om at hvis man kommer i antrekk som likner de tradisjonelle antrekkene, så får man komme inn i festgatene. Det vil si, mørkt skjørt og hvit bluse for damene, beige bukser, hvit skjorte, vest (og gjerne et rødt skjerf i livet) for menn.

Jeg var på Tenerife i regi av Turismo de Tenerife

Ravioli med salviesmør

(2 personer)

1 pakke ferdige ravioli (gjerne med ricotta eller sopp)

2 gode never salvie

120 gram smør

salt & pepper

litt sitronsaft

Smelt smør på høy varme og ha oppi salvie. La det steke i fire-fem minutter, smak til med salt, pepper og litt sitronsaft. Jeg liker salviebladene litt crispy, men du kan selvsagt ta sausen av varmen før bladene begynner å bli spør. Hell så smørsausen over nykokt raviloi. Server med brød. God helg alle sammen.

Marokkansk omelett

4 egg

olivenolje

12 sherrytomater, delt i to

2 fedd hvitløk, finhakket

1 rødløk, i tynne skiver

1-2 rød chilli, uten frø, strimlet

1 ts spisskummin

1 ts paprikapulver

1/2 ts malt ingefær

en stor neve koriander, finhakket

Varm en stor stekepanne til middels varme. Stek hvitløk, rødløk, chili og krydderet i godt med olivenolje, til løken blir myk. Tillsett tomatene og la de steke i et par minutter, før du tilsetter korinader. Gjør så plass til de fire eggene og stek videre til eggene er ferdige. Server med godt brød og marokkansk myntete.

For noen uker var jeg på et arrangement hvor Tim Wendelboe fortalte journalister og bloggere hvor utrendy det er å drikke kaffe med melk, og at det selvsagt er svart kaffe som gjelder. Jada, jeg vet jeg er utrendy og jeg kan leve godt med det. I min studietid, og ikke minst i løpet av mine åtte år som nattevakt i psykiatrien var det en livsnødvendighet å ha melk i den sorte drikken. Jeg gjorde noen forsøk på “den svarte”, men jeg klarte virkelig ikke å drikke den sure asfalten som ble servert i kantiner og på rapportmøter. Men jeg har jo blitt voksen jeg også, smått om senn. Så ønsket om å drikke sort kaffe har økt med årene, ikke minst på grunn av den fantastiske lukten av nymalte kaffebønner. Det er lite som slår den duften. Derfor skal jeg innrømme at det var med en viss oppglødhet at jeg dro hjem fra arrangementet i Grünergata med den nye kaffetrakteren som Tim har utvviklet for Wilfa. Jeg hadde aldri trodd at jeg noen gang ville stått tre minutter og helt vann sakte men sikkert ned i en manuell trakter. Men det har jeg altså gjort, og det er jammen meg godt. Og minnene fra dårlig psykiatrikaffe klarer jeg nesten ikke å fremkalle engang. Vannkokeren som er en del av det nye manuelle traktersetter er også ypperlig til å kontrollere temperaturen på vannet til te også, med temperaturvalg på 60, 70, 80, 90 og 100 grader.

Siden jeg ikke er noen stor connoisseur på kaffe, har jeg også sendte trakteren ut på et opphold hos min søster (sammen med katten), for å sjekke hva hun syntes også (søstra mi altså, ikke katten). Hun har euforisk ringt meg hver morgen og fortalt hvor god kaffen er. Og hun har invitert sine kaffedrikkene venner innom på det som nå omtales som Vollens beste kaffe.

Selvgode som vi kan være i Norge, kan det være på sin plass å nevne at det er andre enn oss nordmenn som mener vi har en god og blomstrende kaffekultur i Norge. Har du sett denne artikkelen som stod i New York Times sist høst? Det er også verd å nevne dette nettstedet Nordic Coffee Culture som drives av Tim og flere andre av Nordens beste baristaer. Her får du tips om gode kaffesteder, intervjuer med baristaer og tips om hvordan du lager god kaffe. Du kan også følge dem på Twitter på: @NordicCoffee